torsdag 20. oktober 2016

Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å glemmes

Hva som har skjedd med Grythengen er hinsides min fatteevne. Det kjennes som om stedet er kastet ned i Dommedagsberg. Enten er det noe fullstendig galt med meg, ellers så er det noe fundamentalt galt med samfunnet og det moderne mennesket. Noen mellomting er ikke mulig, det er enten eller, leseren får selv bedømme.

Personlig klarer jeg ikke annet enn å se det slik at ødeleggelsen av stedet mitt, grenda mi og arven min, er en del av den globale kampen mot kulturen. Globaliseringens skyggeside.

Om det er mulig å berge stabburet til min oldefar for å ta vare på minnene og arven etter Totenåsens apostel, vil tiden vise. Kanskje er alt fortapt?

Hos Verdidebatt.

Stabbur etter Even Helmer Holmstad ved Grythengen på Toten, ferdigstilt 1920.

Wikimedia.

Origo.

Kulturbærerens rolle

Fra artikkelen:
Dessverre er ikke Toten og grenda mi lenger verdige å være vertsskap for arven etter Totenåsens apostel. Derfor velger jeg å satse på plan B, et museum til minne om Totenåsens apostel i Hurdal, utenfor Grue gård, som blir liggende i den nye landsbygata til Hurdal Urbane Landsby. Et godt valg, da Totenåsens apostel i lengre tid arbeidet i Hurdal før han tok føttene fatt over åsen til Toten, til det som var grenda mi.

Å kalle dette for Fellesmisjonsmuseet har jeg gått bort fra, da Totenåsens apostel var så MYE mer enn Fellesmisjonen. Han var inkarnasjonen av det rurale Norge, grende-Norge, mannen som gikk Isak Sellanraa en høy gang. Et kultmuseum for Totenåsens apostel vil av den grunn være det naturlige å satse på. Til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon!

Istedenfor å gå til grunne sammen med grenda mi, vil jeg i tiden framover arbeide på plan B. Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å gå tapt sammen med vår tids dårskap. All støtte er kjærkommen!
Selvsagt skulle jeg ønsket stabburet kunne få fortsette å leve ved tunet hvor det ble født. Men nå har alt mistet sin sammenheng, stedet er ikke lenger en del av stedet, ødelagt av folk uten stedskjærlighet, uten røtter, de som ikke ser den dype grenda. Grythengen har blitt hva Christopher Alexander ville kalt "a cluster of mechanics" (mekanisk ansamling: ansamling = noe som har hopet seg opp, en slags dumpingplass).

Av denne grunn er jeg overbevist om at min oldefar, som var en trofast disippel av Totenåsens apostel, ville vært lettet over å kunne donere stabburet sitt til minne om sin læremester.

Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Måtte museet til Totenåsens apostel oppnå kultstatus!

I rommet til venstre for døra er et flott rom for Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor, som var fast tilbehør til misjonskaffen for bedehusene rundt Totenåsen.

Disse er det kun tre mennesker som kjenner oppskrifta til i dag, og de kan regnes som totenkringler like mye som andre kringler.

Folk kom langveisfra for å kjøpe kringlene til bestemor.
¤¤¤¤¤
I hovedrommet vil det passe med en utstilling for grenda til Totenåsens apostel, med hovedvekt på de to engene Grythengen og Holmstadengen og deres skjebne.

I tillegg blir det informasjon om det utvalgte kulturlandskapet etter Knai i Hurdal, samt et stort kart over Dahlsleden, i fotsporene til Totenåsens apostel.
¤¤¤¤¤
Andre etasje vil i sin helhet vies Totenåsens apostel og hans virke i grendene rundt Totenåsen.

Wikimedia.

Fotografiet er hentet fra artikkelen "Grendepolitikkens arnested - hos Totenåsens apostel". Her er et nydelig lys og en lun stemning.

Hva jeg søker er noen som kan male dette bildet med min oldefar og Totenåsens apostel i hver sin stol, i alvorlig diskusjon om viktige ting, som grendepolitikk, jordbruket og skriften. Maleriet må vise dem og omgivelser slik det var under Dahls tid. 

Maleriet vil få hedersplassen i museets hoveddel, på gavlveggen over kaferommet, som blir innerst i andre etasje. Tanken er at det skal dekke det meste av veggen, med en god belysning, som suger de besøkende inn i bildet når de kommer opp trappa.

Dette fotografiet er fra artikkelen "Vår rurale arv".

Bildet viser brua over Nygardseterdammen, hvor vegen til Kolbu gikk beint over skogen før i tiden.

I bilder av Dahl i Fellesmisjonsboka kan jeg se at han var en bredskuldret fyr, og jeg har kommet til erkjennelse av at det var Dahl selv som opparbeidet Nygardseterdammen, som i min barndom var lik et svart dyp under brua, hvor de største ørretene holdt til. Dette var en utrolig kraftprestasjon!

Her satt Totenåsens apostel og fisket fersk ørret til årets nypoteter!

Hva jeg søker er noen som kan male Dahl sittende her på Nygardseterbrua med fiskestanga. Maleriet bør få fram mannens rå muskelkraft, for vi har ikke å gjøre med en bleik emissær, men en rural kjempe.

Wikimedia.

Teksten "Vinduet til M.J. Dahl" er utledet fra fotografiet.

For dette bildet ser jeg for meg et maleri hvor Dahl sitter på kjøkkenkrakken og skuer utover grenda si gjennom høyre rute, med direkte utsyn til den første av engene, Grythengen, hvor den disippel han hadde kjær holdt til.

Maleriet bør vise den gleden og tilfredsstillelsen Dahl kjente på over å tilhøre denne stolte grenda, som hadde tatt så vel imot ham og hans budskap.

I tillegg bør det vakre kulturlandskapet reflekteres i Dahls ansiktstrekk, som han selv var den beste opprettholder av.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Bildet har god sommerstemning og bør bearbeides til et maleri av Holmstadengen i sin storhetstid, småbruket som under Dahl fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk.

I forgrunnen vil vi se den robuste skikkelsen til Dahl bakfra der han kommer hjem etter turen rundt åsen, kanskje med armene hevet i glede med bibelen i høyre hånd, slik at vi virkelig føler hans pris til Herren over dette fantastiske stedet, hvor han samlet sangene til Pris Herren.

Wikimedia.

"Stabburet til tippoldefaren min".

En kjærlighetserklæring til stabburet etter tippoldefaren til den lille jenta som løper inn stabbursdøra en sommerdag ved Grythengen.

Hun er herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter.

Det var hun som skulle ha båret hans øyensten!

Flickr.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar